Lappugla i Hedmark

Lappugla i Hedmark

Via rekognosering på Facebook, ble jeg «kjent» med Jørn fra Nes. Skrøt av hans uglebilder, og nysgjerrig som jeg er spurte jeg om hvor han har fanget disse flotte treffene med denne vakre ugla. Hyggelig som han var, rådet han meg til å ta kontakt med «Norwegian Expedition» v/Lars. Og det gjorde jeg. Fikk etter hvert kontakt med en usedvanlig hyggelig og imøtekommende engasjert og viten sjef, ansvarlig for driften av NE.

Lars er dreven innen guide’a turer, og tilbød seg at jeg kunne komme til Hedmarken, så skulle han sannelig hjelpe meg å fange noen uforglemmelige øyeblikk på bilde brikka.

Jeg har alltid vært fasinert av ugler, både fordi at de er vakre, vise, sjelden å oppdage tilfeldig og at de er rovfugler med stor «R». De lever ubetinget av mus og smågnagere. Derfor er det viktig at det er «museår» for at hekking og bestanden skal bestå.

Muligheten til å komme innpå lappugla nå, var nedadgående iflg Lars, fordi nå er både unger og foreldre flyve dyktige og har forlatt redene…derfor er det ett lite sjansespill for  i det hele tatt å se ugla på nært hold. Men ivrig som jeg var, og virkelig sugen på å få denne vakre rovfuglen på bilde brikka, avtalte vi å møtes 4. juli ettermiddag i Elverum, nærmere bestemt «Elgstua».

Etter dårlig nattesøvn (pga mulige kamera innstillinger osv…) kom jeg meg på jobb. Etter hektiske 4 timer for å bli ajour med alle uoppgjorte arbeidsoppgaver, var endelig tiden inne til å sette retning Elverum. Ja, det fleste synes vel jeg er gal…kjøre 50 mil for å fange et brøkdels av ett sekund på bildebrikka er for noen mer galskap enn glede. Mens andre synes sikkert det er helt greit, og da snakker jeg MEST om fugle og/eller natur entusiaster!

Turen til Elverum var en stor prøvelse, ikke mindre en 4 ½ time tok det…etter timevis å kø. Det var vegarbeid, trafikk ulykker, sprengningsarbeid ved Minnesund samt første dagen i fellesferien….Snakk om å velge feil dag?

Det meste var glemt, da jeg møtte en strålende blid Lars. Følg meg, sa han, her er det ingen tid å miste, og etter en liten stund nærmet vi oss camp’en. Bra øde, og i senter av Hedmarken’s villmark slo vi oss ned og rigget utstyr.

Planen var at vi rekognoserte denne kvelden, og prøvde å finne ut hvor evt lappuglene holder seg mest. Lars garanterer elg, og det blei det..ikke mindre enn 15 stk så vi på ferden.

Etter timer med sondering i terrenget, og mange fuglelyder både her og der, var det på tide med litt mat. Grillfatet blei fyrt opp med ved, og vi kunne nyte grilla pølser med noget attåt. Det smakte veldig godt! Mye juging og prating blei det utover nattetimene. Det blei ikke mørkt men bra skumring, men for dunkelt til å kunne ta gode bilder.

Vi vurderte å «døgne», men når klokka nærmet seg 02.00, og vi skulle starte ekspedisjonen kl 03.45, besluttet vi å få en times tid på øret..takke gudene for det, jeg var trøtt som ett bybud, og trengtre virkelig å lukke øynene for et stakket liten stund.

SÅ, ikke helt utvilt, men veldig oppspilt, var tiden inne for å jakte lappugle. Lars var trøttere enn meg, og jeg oppdaget selv den første ugla. Ikke lett å se, da den er godt kamuflert og i tillegg med tanke på at det var i grålysningen, satt den ca 100m unna på en påle. Vakker som den var, snek jeg meg innpå og fik knipset noen ikke altfor bra bilder (pga dårlig lys) men uansett var målet nådd! Der satt den og gjorde seg til, for etter en stund å flakse videre…lydløst og diskret. Hvor blei det av den mon tro?   Lette febrilsk videre både her og der, men den var sporløst forsvunnet. Og vi så ikke noe mer til den den dagen.

Da var det bare å sone terrenget videre, klokka var jo bare så vidt slått 05.00 på morran, så vi hadde god tid til å oppsøke/lete etter andre. Langt om lenge, etter timer på søken, merket jeg at Lars blei utålmodig og sulten…Hmm, dette så ikke bra ut. Skulle jo så gjerne hatt med meg noen bilder hvor det var bra lys og ugla sittende i rette miljø. Vi var i ferd med å gi opp ved 08.30 tiden,  for iflg Lars var det nå mindre aktivitet og at sjansen nå var svært begrenset til å se den igjen. Men heldige som vi var, rett før vi nærmet oss camp’en igjen, satt den jagge oppi furua..godt skjult og kamuflert. DA kom Lars’s sine erfaringer veldig godt til nytte. Jeg slet faktisk med å se den opp der, men når jeg først fikk øyekontakt, gikk 7D’en som en trommevirvel (8 skudd/sek)..da blir det mange bilder!

Etter en liten stund flakset den videre, hadde tydeligvis ikke noe behov for å bli tatt bilder av den der nei…

Men nå visste vi at den var i nærheten, og etter litt soning i terrenget (langt innover i skogen) oppdaget jeg plutselig at den satt midt i en furu og i nydelig lys! ENDELIG! Nå eller aldri tenkte jeg..vær så snill å sitte pent til Lillebø har skrudd inn de riktige innstilligen på kameraet. Og det gjorde den, den så meg, fulgte med på hva jeg fiklet med, virket uberørt at jeg var såpass nærme. Etter en stund så det også ut som om den sovnet??? Hei, våkne opp jeg vi se de gul/grønne øynene dine «skrek jeg» (Inni meg altså….)  Disse minuttene med nærkontakt av denne unike flotte rovfuglen betalte både frustrerende trafikk kaos, 50 mil bak rattet og dårlig nattesøvn.

Jeg fikk anledning til å knipse i alle mulige vinkler. Men etter en stund flakset den videre inn i skogen, og jeg tenkte takk for at jeg fikk lov til å fotografere deg…lykke til på din ferd, og kanskje møtes vi en annen gang? Gjennomsvett og oppspist av mygg (Dert var konstant en sverm av mygg rundt meg ja tenk…), tuslet jeg oppspilt tilbake til Lars og fortalte om opplevelsen jeg hadde hatt. Og han blei minst like glad som meg, han gjorde jo tross alt for at jeg skulle få den opplevelsen jeg kom for! Og det klarte han med glans! Jeg kan med stor entusiasme anbefale Norwegian Expedition.  Tilbake til camp’en bar det, pakket utstyret og vi satte nesa igjen ned til «Elgstua». Der fortærte vi en vel fortjent frokost og småsnakket gikk mens vi spiste, og vi avtalte at dette må gjentas og/eller andre natur opplevelser neste gang.

Lappugle (Strix nebulosa) er ei stor ugle (litt mindre enn hubro) som er utbredt i nordlige barskoger, fra Finnmark i Norge via Sibir i Russland til Nord-Amerika. I senere tid har den også blitt observert så langt sør som i Østfold i Sør-Norge

Lappugla er den største av de typiske barskoguglene. Den veier litt mindre enn hubro, men er omtrent like stor i omfang. Fjærdrakten er i hovedsak grå i ulike nyanser. Øynene er gule/grønne og omkranset av smale ringer.

Populasjonsstørrelsen til lappugla påvirkes av såkalte smågnagersvingninger. I Norge, hvor arten regnes som svært sjelden, har det forekommet spredt hekking mot sør til Hedmark (Elverum). Lappugla overtar som regel et kvistreir etter andre skoglevende rovfugler, eksempelvis hønsehauk og musvåk eller fjellvåk. Det er kjent at arten kan angripe nærgående mennesker når den har unger i reiret.

About anderslillebo

Allsidig fotograf i Vestfold. Fotograferer og produserer bildeprodukter

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *