Ekte kjærlighet?
På selveste Valetines day 2015 pakket vi i full fart alt nødvendig utstyr for overnatting og fotografering i ørne skjulet til Tore oppe i Nesbyen. Mitt ”nye” objektiv på 500mm/F4 IS fra Canon skulle få sin første tur og utfordring med ny eier. Kanskje FOR stor brennvidde, så mulig ”kappede vinger” var jeg helt forberedt på, men ønsket nærbilder av denne kolossen av en kjempe..tross avstander på 15-20 meter.
Etter dager med stress og mas og kjas både på privat’en og i arbeidslivet var JEG ivrig på å komme vekk, få tankene bort fra hverdagen og oppleve noe helt annet. Hva er da vel mer naturlig for en natur entusiast og fotograf enn å besøke selveste fjellets ”konge”? Da får heller den mest romantiske dagen i året være det…
Hva er det som får min kommende kone Lilla til å være med på slikt? Er det galskap, ekte kjærlighet eller den evige jakten etter nye opplevelser som trekker i de riktige trådene til å ta slike beslutninger?
Jeg for min del er langt over gjennomsnittet interessert i rovfugler, og kongeørna klatrer veldig langt opp på rangstigen når det gjelder rov het, eleganse og ikke minst det majestestiske…selv om Lilla også har disse egenskapene, så tenker jeg sett fra naturens side J Men å ha med ”dronningen” (les Lilla) i tillegg hører vel sjeldenheten til, tenker jeg. Kanskje tar jeg feil, men en kan ikke annet enn å bli imponert når en får med seg sin tilkommende til et øde og forlatt sted langt oppe på fjellet til et passe primitivt skjul. Det gjør man ikke på ikke på første date i hvert fall! Ikke misforstå, det er et fantastisk skjul som det ligger masse arbeid og sjel i, men for en utenforstående kan det være vanskelig å forstå at en tilbringer den mest romantiske dagen i året her, uten dusj og toalett….Men utrolig kos, med både stearinlys, sprudle vin og en liten akker til? En kan høre stillheten, og skogens og fjellets naturlige lyder i det fjerne….Kanskje går gaupa forbi mens vi sover? Eller rev, rådyr eller elg? Hvem vet hva som rører seg der ute? Ulv er vel heller tvilsomt…
Siden jeg hadde vært her før, så fant vi ganske enkelt fram. Selv med min elendige stedsans, men med Tore’s gode veiledning fant vi frem etter ca 4 timer i bil og en halvtimes marsj inn til skjulet…da var klokke blitt 21.30. På med varmer’n, rigge utstyret og frem med mat og drikke, så var DET å komme til selveste himmelrike. Skuldre og nakke smerter slapp taket, og vi kunne begynne den romantiske feiringen som mange andre rundt omkring gjorde, selv om forholdene kanskje var litt mer kummelige!
Etter en lang dag, blei det natta ca ved midtnatt. Nå var kongeørna det neste store som skulle oppleves. Lilla hadde aldri sett kongen tidligere, og selv om hun er mer avslappet til dette i forhold til meg, kunne jeg ane en viss nyskjerrighet og spenning hos henne også.
Etter en urolig natt med masse tankearbeid og virituelle-ørne-fotografering-forberedelser, var jeg klar fra kl 0700…altfor tidlig selvfølgelig, det var like mørkt ute fortsatt, men jeg sto nå opp og gjorde meg klar til å fange kongen på bildebrikka. Jeg kunne like godt ligge noen timer til, fort det tok lang tid før første ørn blei observert svevende over himmelen. Klokke var nå 11.30. Og det som tror at det finnes noen garanti for å få sett ørna, tar styggelig feil. Men sannsynligheten er stor da de normalt oppholder seg i samme området, i deres revir. Men plutselig kan de ha funnet en dø hare eller et annet kadaver, og da kan de like godt nyte måltidet der som rett utenfor gluggene i skjulet.
Lilla sløva’n, og sov som et murmeldyr, selv med ivrige meg fomlende rundt omkring med nervene i høyspenn. Sitringen satt i kroppen, i påvente at ørna skulle lande! Hun kviknet så smått til ved 1000 tiden. Da var det tid for nykokt kaffe fra stormkjøkkenet. DET smakte godt det!
Klokka 12.30 lander første ørna! Ikke vet jeg hvor den kom fra, plutselig satt den på åta’n. En stor flott ørn som forsynte seg grådig. Etter en halvtimes tid med ete gilde forlater den plassen og gjør plass til en ny ørn. Avtalt spill? Eller ville de bare unngå en heftig ørne kamp? Uansett satt ørn nummer to også en halvtimes tid før den forlot åstedet. På den timen hadde jeg sikret meg flere hundre bilder av kongen, og Lilla hadde til sammenligning knipset veldig mange mindre.
Så blei det stille i flere timer igjen, med unntak av en illsint og høylydt ravn som må ha hatt en dårlig dag. Makan til leven skal en høre lenge etter.
Etter timer stående parat i håp om fluktbilder, MÅTTE jeg bare slå lens. Og hva skjer da? Joda, helt typisk…selvfølgelig lander ørna i noen sekunder og letter like fort. Lilla satt vakt, og fikk da selv noen flotte bilder av ørna når den lettet!
Nå var klokka blitt 1600 og lyset dårligere, men fjerde gang på dagen lander ørna igjen, og denne gangen slår jeg IKKE lens. En halvtimes tid med knipsing av denne flotte skapningen satte prikken over i’en, og vi kunne starte tanken med å pakke snippesken og karre seg hjem etter hvert. Men vi måtte vente til mørkets frembrudd, ca 18.30 bar det i oppover bakke med tung last tilbake til bilen. Svette og trette dro vi tilbake til Nesbyen for å møte Tore og avlegge rapport for nattens og dagens hendelser. Og han var like blid og imøtekommende som han alltid er. Glad på våres vegne, og like hengivende over hvor fantastisk flotte kongeørnene er. Vi var hjertelig velkommen en annen gang igjen…
Klokka 2300 ankommer vi Horten, passe slitne og trøtte men med en natur opplevelse erfaring rikere i bagasjen. Og igjen klar for en hektisk uke med andre sysler enn ørne fotografering. Men ”halve jobben” gjenstår, se igjennom samlingen og sjekke om det denne gangen blei noen blinkskudd!
