GRÄNGES, ESSEM, FERAL, HAC i Horten
Kjært barn har mange navn… Men for meg har det ALLTID vært GRÄNGES FERAL (Om jeg skulle fortelle noen om denne unike fabrikken i Horten)
Det handler uansett om aluminium i forskjellige utgaver og legeringer
For under ett år siden leste vi det triste i lokalavisa at produksjonen skulle legges ned og flyttes til Østerrike. Etter 50 års drift. Ett snaut år etter, annonserte lokalavisa at kommunen fikk tilslag på 39 mill, mot en aktør i næringslivet på 38 mill. Hva som er best, skal jeg ikke uttale meg om, men overlater det til spekulantene.
Videre drift av den enorme tomta og den gunstige beliggenheten er meg kjent ikke bestemt pr dd. Men at det forekommer diverse planer fra kommunen regner jeg med er en selvfølge.
Historisk sett en glansperiode i lokal industri, som sysselsatte mange arbeidstakere i over 50 år! Mange eireskifter og navn opp igjennom tiden har det vært:
- 1963 Nordisk Metalaktieselskab
- 1967 ESSEM FERAL NORSK A/S
- 1971 GRÄNGES ESSEM FERAL A/S
- 1974 GRÄNGES FERAL A/S
- 1984 Nordisk Feral a.s
- 1994 Hydro Aluminium Conductors AS
- 2000 Horten Aluminium Conductors AS
Jeg har i alle år tenkt at denne nisjen er veldig spesiell, helt siden jeg bare var et lite guttebarn har tanken slått meg at før eller siden må vel dette markedet av høyspentledninger fylles opp? Årene gikk, og jeg tenkte vel da videre at jaja, noen av de gamle må vel byttes ut etter hvert og nye anlegg bygges og utvides. Vi blir jo ikke akkurat MINDRE antall mennesker i verden! Så jeg slo meg til ro med at dette må være en nisje og business i all fremtid og en sikker arbeidsplass i lokalmiljøet. Godt anlegget ligger i Horten tenkte jeg, med opp i mot 150 arbeidsplasser og tilsvarende forsørging av familier! Ett tilskudd i næringslivet man skulle være stolt av.
Min første faste jobb var nettopp på GRÄNGES. Ansatt i 1977 og ett år frem til jeg skulle avtjene verneplikten..ett år med mye skikkelig ”møkkajobb”, bokstavelig alt. Alles store skrekk var at kabelen skulle ryke i trekkbenken. …Trekkbenken er en maskin som ”drar” eller såkalt ekstruderer kabelen gjennom mindre og mindre hull til ønsket diameter (som tannkrem ut av en tube). Jo tynnere kabel, jo større mulighet for brudd! Og dette foregår i et oppvarmet oljebad, møkkete oljebad. Og da kan en selv tenke seg jobben med å trekke kabelen i gang igjen J Tidkrevende, varmt og skikkelig skittenjobb. Ofte så vi ut som gruvearbeidere etter endt arbeidstid, da var det godt med rensemidler og en effektiv dusj. Men hva gjorde vel det, når lønninga blei utbetalt?
En fascinerende industri, hvor råvarene var store aluminiums barrer som blei varmet opp til 500 grader og kjørt gjennom et voldsomt valseverk til de kom ut som store bunter med aluminiumskveiler på ca 9,5mm diameter. Disse gikk videre til trekkbenker for å lage de forskjellige diameterne på ledere som igjen blei kjørt i spinnemaskiner for å tvinne lederne til en stor flere kordellet høyspentkabel i alle dimensjoner. Ferdig levert på en kabel trommel. Når jernbanesporet gikk til Horten, blei tromlene lastet opp på en vogn og fraktet til rette destinasjon. For en tid!
Min far var drifts direktør og ”herjet vilt” som leder på 70-tallet, til glede for alle (meg bekjent) som jobbet for han. Han var real, gem og ett godt menneske. Den dag i dag, nærmere 40 år etter får jeg et klapp på skulderen fra den gang hans undersotter om at han var ett godt menneske.
Jeg tok kontakt med Brita Hermansen som var daglig leder, og forklarte henne at jeg hadde store følelser for bedriften og om at jeg kunne komme å et besøk og få tatt noen bilder som minner fra min første arbeidsplass hvor min far var leder på 70 tallet. Jeg blei svært godt mottatt, og det var en selvfølge at jeg skulle kunne komme på en snart visitt.
Denne dagen skinte sola, og jeg tenkte at det er både bra og riktig med tanke på riktig lys i det store produksjons lokale for å få noen gode bilder.
Med sterke minner og følelser entrer jeg inngangspartiet, og jeg må innrømme at det blei en ganske sterk følelse vekkelse. Kontorlandskapet var tilnærmet uendret, og jeg kjente meg igjen selv etter 40 år..og tenkte at her jobbet min far i x antall år og drev business høyt respektert og på et høyt plan. Jeg var vel både trist og stolt, men måtte legge følelsene til side når jeg snakket med Brita. Kun 2 mennesker var igjen i lokalene, og om ikke lenge skulle det da vise seg at hele greia skulle selges.
Etter en hyggelig prat, fikk jeg fritt spillerom til å ta bilder i det som var igjen av lokaliteten. Det var nok en skuffeles sukk som lød fra meg, når jeg fikk høre og se at hele produksjons hallen var tømt for all maskineri. Jeg var et halvt år for seint ute, men skitt au, bilder og minner skulle festes til bildebrikka selv uten det helt store inventaret og maskineriet. Heldigvis sto det igjen en trekkbenk (pakket og klar til forflyttelse), men jeg fikk sett den, tatt på den, ”snakket” med den og fortalte følelsesladet at kanskje var nettopp DU min første arbeidsplass. (Til orientering fikk jeg dessverre ikke noe svar på det)
Et stort kapittel i lokal næringsmiljø er dermed avsluttet.
